Barnets beste i barnevernsretten

«Levende blomster»

Barn er jordens levende blomster, skrev i sin tid den russiske forfatteren Maksim Gorkij. I rettslig sammenheng kommer omsorgen for barna til uttrykk gjennom prinsippet om barnets beste. Prinsippet gjør seg gjeldende uavhengig av rettsområde, men har sitt tyngdepunkt, som rimelig er, innen barnevernsretten og barneretten.

Prinippets innhold

Barnets beste er forankret i bl.a. Grunnloven § 104 andre ledd, barnekonvensjonen art. 3, barneloven § 48, opplæringsloven § 10-1, pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4, utlendingsloven §§ 38 og 70, adopsjonsloven § 4, barnevernsloven § 1-3, samt er utviklet gjennom EMDs praksis knyttet til EMK art. 8 om retten til familieliv. I barnevernsloven § 1-3 heter det:

«Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Barnevernets tiltak skal være til barnets beste. Hva som er til barnets beste må avgjøres etter en konkret vurdering. Barnets mening er et sentralt moment i vurderingen av barnets beste.»

Bestemmelsen sier lite om prinsippets nærmere innhold, og det finnes heller ikke én standarddefinisjon av hva barnets beste innebærer. Noen bestemmelser gir riktignok en pekepinn på hva som kan inngå i vurderingen, slik som barnets mening.

Barnets beste er et mangefasettert prinsipp. Sammenfattende dreier det seg om barnets grunnleggende behov som fysisk, emosjonell og kognitiv omsorg, samt hensyn til barnets utvikling, slik at det kan tre inn i voksenlivet så langt som mulig uten ulemper. Dessuten står retten til selvbestemmelse sentralt, særlig friheten til å velge sitt eget levevis. (Eekelaar 1992, s. 230–231)

Barnevernsutvalgets utredning, NOU 2023:7 Trygg barndom, sikker fremtid, konkretiserer følgende momenter, i tillegg til barnets rett til medbestemmelse, i vurderingen av barnets beste:

1. Barnets behov for omsorg, beskyttelse og sikkerhet.
2. Barnets identitet og utvikling av sin egenart.
3. Barnets etniske, kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn.
4. Barnets familie og stabile relasjoner til nære voksne.
5. Barnets særskilte sårbarhetsfaktorer.
6. Barnets rett til kontinuitet og et trygt og tilpasset omsorgsmiljø.
7. Barnets sosiale situasjon, helse, utdanning og fremtidsutsikter.

Det biologiske prinsipp

Et særlig spørsmål som er hvordan man skal balansere hensynet til barnets beste opp mot hensynet til det biologiske prinsipp, dvs. barnets rett til å bevare de biologiske båndene til sine foreldre. Som Høyesterett har uttrykt i Rt-1991-557 på s. 561, vil det «gjennomgående være i barnets interesse at foreldrene har omsorgen for det».

Blod er tykkere enn vann, sies det, men hva skjer når myndighetene mener at det ikke er til barnets beste å opprettholde disse båndene?

En sentral dom i denne sammenhengen er Strand Lobben mot Norge av 10.09.2019. Saken gjaldt fratakelse av foreldreansvar og samtykke til adopsjon mot en biologisk mors vilje. EMD kom til at norske myndigheter i for liten grad hadde balansert hensynet til barnet mot hensynet til å ivareta de familiære båndene. Dommen inngår i en rekke avgjørelser hvor Norge er blitt dømt for brudd på EMK art. 8 om retten til familieliv.

I avsnitt 207 formulerte EMD den grunnleggende balansen slik:

«Generally, the best interests of the child dictate, on the one hand, that the child’s ties with its family must be maintained, except in cases where the family has proved particularly unfit, since severing those ties means cutting a child off from its roots. It follows that family ties may only be severed in very exceptional circumstances and that everything must be done to preserve personal relations and, if and when appropriate, to ‘rebuild’ the family. On the other hand, it is clearly also in the child’s interest to ensure its development in a sound environment, and a parent cannot be entitled under Article 8 to have such measures taken as would harm the child’s health and development.»

Tilsidesettelsen av de biologiske båndene er et tilbakevendende tema i norsk barnevernsrett. Flere kritikere har pekt på at problemet ikke tas tilstrekkelig alvorlig. Advokat Marie Sølverud har fremhevet at barnevernet i økende grad bryter de biologiske båndene uten å tilby tilstrekkelig støtte og oppfølging. I kjøllvannet av drapet på Tamima Nibras Juhar, uttalte hun at «[k]ultur og identitet blir ofte ikke tatt hensyn til» og at når unge «mister kontakten med familien og kulturen sin, er det større risiko for å søke seg til ekstreme miljøer». Dette, hevder Sølverud, er en «blind flekk i dagens barnevern».

Fagfolk har også problematisert dagens praksis. Fastlege og professor i allmenn- og samfunnsmedisin Eivind Meland og psykolog Lena Hellblom Sjögren fremholder bl.a. at

«barnepolitikken i sterkere grad må vektlegge forskningsfunn om at foreldrefiendtlighet og foreldrefremmedgjøring er skadelige og utviklingstruende faktorer for barn. Samfunnets politiske, juridiske og profesjonelle institusjoner bør også kritisk revurdere om barnets rett til kontakt med sine biologiske foreldre skal reduseres fra en grunnleggende verdi til et instrumentelt hensyn underlagt profesjonelles vurderinger.»

Videre uttaler Meland og Sjögren at de

«frykter at et slikt verdiskifte representerer et utilbørlig og autoritært angrep ikke bare mot foreldre, men også mot barns utviklingsmuligheter og psykiske, biologiske og sosiale velferd.»

Som et alvorlig eksempel på barneverntjenestens svikt kan det vises til HR-2024-1169-A. Her konstaterte Høyesterett at kommunen, gjennom mangelfull oppfølging etter omsorgsovertakelsen og en kraftig reduksjon av samværet, i realiteten hadde oppgitt gjenforeningsmålet. Kommunen hadde med andre ord bidratt til å bryte båndene mellom barnet og familien fullstendig, noe som førte til at datteren overhodet ikke ønsket å treffe moren. Av avsnitt 74 i dommen kan man lese at

«[h]ensynet til å bevare familiebåndene mellom mor og datter [var] nærmest fraværende i kommunens saksfremlegg.»

Avslutning

Barnevernsinstituttet utfører uten tvil et viktig samfunnsoppdrag. Samtidig kan man ikke se gjennom fingrene med de utfordringene som gjør seg gjeldende i praksis. For et lite land som Norge er det alvorlig at staten gjentatte ganger er blitt felt i EMD for krenkelse av retten til familieliv, for ikke å nevne de bruddene som er blitt avdekket her til lands.

Man kan ikke redusere et tap av denne størrelsesorden til en symbolsk oppreisning på 200 000 kroner, slik moren ble tilkjent i HR-2024-1169-A, når hun i realiteten hadde mistet sitt barn som følge av kommunens handlinger. Slike krenkelser av familielivet lar seg ikke reparere med økonomisk kompensasjon.

Tiden vil vise om de utfordringene systemet i dag er beheftet med, vil bli tatt på alvor.

Mikhail Albertovich Stepanskiy

Holmestrand, 28. september 2025