Straff, straffens begrunnelse og grunnvilkårene for straffansvar

Foto: Kindel Media @pexels.com

Innledning

Strafferetten er en del av den offentlige retten, noe som innebærer at det er staten, ikke private personer, som har ansvaret for å regulere området. Strafferetten fastsetter hvilke gjerninger som er straffbare, hvem som kan holdes strafferettslig ansvarlig, og hvilke reaksjoner som kan ilegges.

Et grunnleggende vilkår for straffansvar er at gjerningspersonen er strafferettslig ansvarlig i subjektiv forstand. Etter straffeloven § 20 innebærer dette at vedkommende må ha skyldevne, eller med andre ord være tilregnelig.

Spørsmålet om utilregnelighet har over lang tid vært gjenstand for omfattende diskusjon. En vesentlig bakgrunn for lovendringen i straffeloven § 20 i 2019 var terrorangrepene 22.07.2011 og den etterfølgende rettssaken.

Definisjonen av straff

I dagligtalen forbindes begrepet «straff» gjerne med en negativ reaksjon som rettes mot den som har brutt forhåndsfastsatte normer. Også i strafferettslig sammenheng står straffens negative karakter sentralt. I juridisk teori er det vanlig å skille mellom en materiell og en formell definisjon av straff. ¹

Straff i materiell forstand defineres tradisjonelt som et onde som staten påfører en lovbryter som følge av et lovbrudd, med det formål at vedkommende skal føle det som et onde. ² Denne forståelsen kan spores tilbake til Hagerup, men ble i sin klassiske form formulert av Andenæs i 1962. ³

Påføring av onde kan imidlertid ikke alene danne grunnlag for straffens materielle definisjon. Dette henger sammen med utviklingen i synet på straffens formål og lovgivers avstandtagen fra gjengjeldelse som selvstendig begrunnelse for straff.

Selv om forståelsen av straff som et onde lenge har hatt en sentral plass i rettsvitenskapen, har flere forfattere i nyere tid fremhevet den demokratiske rettsstatens offentlige og formaliserte klander som et grunnleggende kjennetegn ved straff. ⁴ Dette har sammenheng med statens maktmonopol og dens ansvar både for å reagere på lovbrudd og for å beskytte borgerne mot vilkårlige eller uforholdsmessige inngrep, enten disse kommer fra staten selv eller fra andre. ⁵

Den formelle definisjonen av straff tar utgangspunkt i hvordan lovgiver positivt har avgrenset begrepet. Straff er i straffeloven § 29 første ledd definert som «fengsel», «forvaring» og «samfunnsstraff», jf. bokstav a–c. Straff utgjør dermed en underkategori av «strafferettslige reaksjoner», jf. overskriften til straffeloven kapittel 5 og bestemmelsen i § 30. Andre strafferettslige reaksjoner etter § 30 omfatter blant annet straffutmålingsutsettelse, straffutmålingsfrafall og overføring til tvungent psykisk helsevern.

Selv om straffeloven opererer med straff som en underkategori av strafferettslige reaksjoner, er det viktig å holde begrepene adskilt. Straff representerer den mest inngripende og alvorlige formen for offentlig klander.

I tilfeller hvor gjerningspersonen mangler skyldevne, for eksempel som følge av utilregnelighet, kan vedkommende ikke straffes. Dette utelukker imidlertid ikke at domstolene kan beslutte overføring til psykiatrisk institusjon, herunder på ubestemt tid, dersom vilkårene i straffeloven § 62, jf. § 30 bokstav c, er oppfylt.

Straffens begrunnelse

Straff er, som nevnt, det mest alvorlige og inngripende virkemiddelet staten har til rådighet. For at straff skal ha legitimitet, dvs. kunne aksepteres både i samfunnet generelt og innenfor den juridiske profesjonen, må dens eksistens ha en forsvarlig begrunnelse. Legitimeringsbehovet knytter seg særlig til den belastningen straffen påfører lovbryteren, både mentalt og fysisk, f.eks. gjennom langvarig frihetsberøvelse i fengsel. ⁶ Også den domfeltes nærstående, som barn, ektefelle og foreldre, kan i mange tilfeller oppleve straffen som belastende. ⁷ I tillegg har straff samfunnsøkonomiske konsekvenser, bl.a. ved at straffegjennomføringen medfører betydelige kostnader for staten, og ved at frihetsberøvelse kan virke passiviserende på den domfelte. ⁸

Når det gjelder straffens begrunnelse, har det tradisjonelt stått to grunnleggende posisjoner mot hverandre i strafferetten: de absolutte og de relative straffeteoriene. ⁹ De absolutte straffeteoriene er bakoverskuende og tar utgangspunkt i gjengjeldelse som straffens hovedformål. Straffen tillegges her egenverdi og skal stå i forhold til den krenkelsen lovbryteren har begått. Forarbeidene til gjeldende straffelov tar imidlertid uttrykkelig avstand fra gjengjeldelse som selvstendig begrunnelse for straff. Samtidig har Kinander påpekt at moderne gjengjeldelsesteorier i noen sammenhenger feilaktig er blitt forstått som synonymt med hevn. ¹⁰

De relative straffeteoriene er derimot fremoverskuende og bygger på nyttehensyn. Straffens begrunnelse knyttes her til dens evne til å forebygge nye lovbrudd, enten gjennom individual- eller allmennforebygging. ¹¹

Individualforebygging tar sikte på å hindre den domfelte i å begå nye lovbrudd i fremtiden, mens allmennforebygging retter seg mot den virkningen straffen har på samfunnet for øvrig, ved at straffen fungerer normbekreftende og motiverer borgerne til å følge loven. Det er i dag først og fremst med utgangspunkt i disse relative hensynene at lovgiver begrunner straffens eksistens. ¹²

Grunnvilkårene for straffansvar

Spørsmålet om hvorvidt en gjerningsperson kan holdes straffansvarlig hører til ansvarslæren, hvor de grunnleggende vilkårene for straffansvar behandles. Her legges Gröning, Husabø og Jacobsens systematisering av ansvarslæren til grunn. ¹³ Denne opererer med en tredeling av grunnvilkårene for straff. Etter en slik systematisering forutsetter straffansvar at det foreligger en kriminalisert gjerningsbeskrivelse, og at det ikke foreligger rettferdiggjørings- eller unnskyldningsgrunner.

En kriminalisert gjerning er en «samlebetegnelse for de emner som må vurderes for å komme frem til om det i utgangspunktet foreligger en gjerning som omfattes av et straffebud». ¹⁴ Først når vilkårene knyttet til den kriminaliserte gjerningsbeskrivelsen er oppfylt, kan det tas stilling til om handlingen kan rettferdiggjøres eller unnskyldes.

De generelle rettferdiggjøringsgrunnene omfatter nødverge, nødrett og selvtekt, og er regulert i straffeloven §§ 17, 18 og 19. Foreligger en rettferdiggjøringsgrunn, anses handlingen, til tross for at den i utgangspunktet er straffbar, som rettmessig. ¹⁵

Dersom handlingen ikke kan rettferdiggjøres, oppstår spørsmålet om den likevel kan unnskyldes. I slike tilfeller foreligger det en rettsstridig handling, men hvor gjerningspersonen etter en nærmere vurdering av forholdene i saken, særlig knyttet til vedkommendes evne til å forstå og kontrollere sine handlinger, ikke kan klandres for det begåtte. ¹⁶ De generelle unnskyldningsgrunnene følger av straffeloven §§ 20 og 26, og gjelder henholdsvis manglende skyldevne og manglende kunnskap om handlingens rettsstridighet.

Det foreligger et grunnleggende skille mellom det å rettferdiggjøre en handling og det å unnskylde den, et skille som den tradisjonelle systematikken ikke alltid tydeliggjør tilstrekkelig. ¹⁷

Spørsmålet om en handling kan rettferdiggjøres eller unnskyldes må vurderes i lys av skyldprinsippet. I begge tilfeller kan gjerningspersonen ikke klandres, men mens en rettferdiggjort handling anses som rettmessig, forblir en unnskyldt handling rettsstridig. Det er særlig ved vurderingen av unnskyldning at skyldprinsippet kommer tydelig til uttrykk, idet handlingen ikke kan legges gjerningspersonen til last. ¹⁸

Mikhail Albertovich Stepanskiy

Longyearbyen, 8. januar 2024

Kilder