Galskap og straffrihet

Foto: Alexander Krivitskiy @pexels.com

Innledning

Kan man egentlig straffe den som ikke hadde noen kontroll over sine handlinger? I dette innlegget om straff skrev jeg blant annet at hvorvidt en handling kan unnskyldes beror på skyldprinsippet. Prinsippet innebærer at kun den som kunne og burde ha handlet annerledes kan klandres og følgelig holdes strafferettslig ansvarlig.¹

Helt siden de første sivilisasjonene for over 7000 år siden har det vært knyttet særinteresse til de med mentale avvik. Riktignok tilskrev man da slike lidelser overnaturlige krefter.² For å forsøke å «behandle» de som var «besatt» av slike krefter tok man i bruk metoder, som hodeskalleboring og utsulting.³

I senere tid har forklaringen på mentale avvik skiftet mellom å tilskrive disse til overnaturlige krefter på den ene siden, og, på den andre siden, til tilstander som skyldes naturlige, biologiske fenomener. Spørsmålet om hvordan man skal forholde seg til de utilregnelige vanskeliggjøres dessuten av ulike perspektiver som bl.a. juss, medisin, filosofi og folketroen har hatt.

Historisk blikk på utilregnelighet

Spirer til ansvarsfrihet for utilregnelige lovbrytere kan man finne allerede i den greske antikken.⁴ Hippokrates avviste at mentale lidelser hadde overnaturlige opphav. Med Romerrikets fall fikk etter hvert den kristne institusjon, med paven i spissen, stadig mer makt og innflytelse over Europa, ikke minst over strafferettsinstituttet, noe som førte til at enkelte steder overtrobasert avstraffelse av utilregnelige fikk på ny innpass. Romerretten fikk sakte men sikkert ny liv utover på 1100-tallet. De nye filosofiske strømningene og opplysningstiden utover på 16- og 1700-tallet førte etter hvert til fundamentale samfunnsomveltninger og opprettelse av nye europeiske stater på 18- og 1900-tallet, med epokegjørende omveltninger innenfor rettsvitenskapen, særlig de kontinentale lovbøkene, herunder de franske og tyske straffelovbøkene.

I norsk historisk sammenheng kan man spore utilregnelighetsregler tilbake til i hvert fall begynnelsen av 1100-tallet. Etableringen av såkalte «lovsamfunn» rundt 1000-tallet førte til maktsentralisering som fikk utslag i etableringen av fire lagting i datidens Norge, nemlig Gula-, Frosta-, Borgar- og Eidsivatinget.⁵ Med opprettelsen av disse lagtingene kom etter hvert det som omtales som landskapslovene. Både Gulatings- og Frostatingsloven hadde bestemmelser som fritok utilregnelige forbrytere fra strafferettslig ansvar.⁶ Gulatingslovens kapittel 32 fastsatte eksempelvis straffritak for den som var «galen, so menn veit at vitet er burte».⁷

Landskapslovene ble avløst av Magnus Lagabøtes landslov i 1274, som i hovedsak bygde på de ovenfor nevnte landskapslovene, og inneholdt også bestemmelser om utilregnelighet.⁸ En av de første rettssakene som førte til straffritak var saken mot Ragnhild Tregagaas i 1325, som var tiltalt for «heksekunst», men frikjent, under bestemte vilkår, for å ha lidd av det som i dag ville antagelig blitt kalt for hysteri.⁹

En av de neste store lovrevisjonene fant sted med Christian Vs Norske Lov fra 1687, hvis noen av bestemmelsene er fremdeles gjeldende. Lovens utilregnelighetsbestemmelse regulerte tilfeller der noen som hadde begått drap i «vildelse og raseri» var fritatt fra dødsstraff, samtidig som vedkommende måtte betale erstatning.¹⁰ Loven gjaldt, med enkelte endringer, fram til kriminalloven av 1842. Kriminalloven ble så avløst av straffeloven av 1902 og deretter av gjeldende straffelov av 2005.

Fri vilje og straffansvar

I diskusjonen om utilregnelighet er det ikke til å unngå å behandle spørsmålet om viljens frihet. I alminnelighet anser man sin neste som et selvstyrt menneske, kapabel til å skille galt fra rett, og i så måte ta ansvar for sine handlinger. Med hensyn til strafferetten er det her, som vist ovenfor, at klanderbetraktningen kommer inn. Man kan i utgangspunktet ikke holde noen strafferettslig ansvarlig hvis vedkommende ikke hadde noen som helst mulighet til å handle ansvarlig.

Når lovbrytere handler i strid med på forhånd fastsatte normer, forutsetter altså straffansvaret at vedkommende, som nevnt, kunne handlet annerledes. Det er dermed en fundamental forutsetning i strafferetten at mennesker, gjennom fysisk og mental utvikling, inntar plass i samfunnet som fornuftige vesener.¹¹ Dette medfører at mennesker kan innrette seg etter samfunnets normer og regler, og som følge av dette være i stand til å forutse konsekvensene av sine handlinger. Menneskets fornuftskapasitet innebærer med andre ord at man i alminnelighet kan handle i tråd med sine intensjoner, eller den frie vilje. Som man vil se nedenfor, blir ideen om fri vilje i dag utfordret fra vitenskapelig hold. Men er dette god nok grunn til å forlate betraktningene om skyld og ansvar som strafferettsinstituttet hviler på?

Som ved spørsmålet om straffens berettigelse, kan også diskusjonen om hvorvidt mennesker har fri vilje spores tilbake til de greske filosofene, særlig Aristoteles og Epiktet.¹² Innenfor filosofien har fri vilje-problematikken antagelig et av de mest omfangsrikt debatterte emner noen sinne.¹³ To hovedposisjoner har tradisjonelt stått mot hverandre, nemlig determinisme og indeterminisme.¹⁴ Ifølge den førstnevnte posisjon er menneskers liv forutbestemt (determinert) av ytre årsaker. Indeterminisme derimot, som navnet skulle tilsi, tillegger mennesker full autonomi, i den forstand at man er i utgangspunktet herre over sitt eget liv og kan handle i tråd med sine intensjoner.

Spørsmål knyttet til viljens frihet er metafysiske spørsmål, som innebærer at de omhandler noe som ikke kan erfares i den fysiske verden. Den norske strafferett bygger ikke på viljens frihet, i slik metafysisk forstand, som betingelse for straffansvar.¹⁵ Samtidig erkjennes det at ansvarslæren hviler på et indeterministisk filosofisk fundament.

I lengre tid har viljens frihet vært et domene som hovedsakelige filosofi-, religion- og strafferettsvitenskapene beskjeftiget seg med. Diskusjonen har imidlertid kommet på et nytt nivå de siste 30 årene med fremveksten av nevrovitenskapen.¹⁶ Nevrovitenskapen beskjeftiger seg med, noe upresist, forskning av hjernen, eller mer konkret «om nervesystemets anatomi, fysiologi og kjemi».¹⁷ Og det er nettopp nevrovitenskapen som har hatt stor innflytelse på forståelsen av psykiske lidelser. Særlig i USA har man sett en oppblussing av det deterministiske synet, der enkelte fullstendig avviser eksistensen av den frie vilje.

Ifølge Gröning kan viljens frihet hverken bevises eller motbevises, og er i bunn og grunn vanskelig å finne svar på gjennom vitenskapen.¹⁸ Riktignok har man i dag kjennskap til at enkelte personer, grunnet arvemessige disposisjoner og oppfostring er i større grad disponert for visse typer alvorlige lovbrudd. Gröning hevder likevel at nevrovitenskapen i beste fall kan et stykke på vei føre til at man får en mellomposisjon, nemlig kompatibilisme, dvs. at man kommer til et sted der determinisme og indeterminisme møtes og utfyller hverandre. Kompatibilitetstesen er det noe som Sapolsky, som er bl.a. kjent for sitt bidrag til nevrovitenskapen, vil sterkt opponere mot.¹⁹

Det gjenstår å se om fremtidens mennesker vil se på dagens betraktninger om fri vilje slik vi i dag ser på de som jaktet på «hekser» i middelalderen.²⁰ Men som Gröning skriver, er prinsipper om ansvar og skyld i dag rotfaste

i våre moralske institusjoner og har sterk og kulturell permanens […] Det fremstår som en problematisk objektivering av individet ikke å erkjenne dennes subjektive oppfatning av å kunne styre sine valg og handlinger – og det står i tydelig spenning med den «allmenne rettsfølelsen» som en relevant rettslig faktor. Vi lever i en verden konstruert rundt ideer om ansvar.²¹

Prinsippene bak utilregnelighet

Ved utformingen av reglene som skal frita enkelte lovbrytere for strafferettslig ansvar er det vanlig å skille mellom tre ulike prinsipper: det medisinske, det psykologiske og det blandede prinsipp. ²²

Norge har vært i en særposisjon sammenlignet med de fleste andre land ved at man her har basert seg på det medisinske prinsipp siden lovrevisjonen i straffeloven 1902 i 1929. De fleste land baserer seg nemlig på et blandet prinsipp.²³

Ifølge det medisinske prinsipp er straffrihet betinget av tilstedeværelse av nærmere bestemte medisinske, eller biologiske, forhold hos gjerningspersonen på gjerningstidspunktet. ²⁴ Hva som beveget gjerningspersonen til utførelsen av en aktuell lovstridig handling er uten relevans for vurderingen av vedkommendes skyldevne. Det kreves med andre ord ikke årsakssammenheng mellom gjerningspersonens mentale tilstand og den straffbare handlingen.

Det blandede prinsipp innebærer derimot at det må foretas en toleddet vurdering med hensyn til gjerningspersonen. For det første må det påvises en medisinsk eller biologisk avvikstilstand, noe som er en oppgave for de rettspsykiatrisk sakkyndige. Deretter er det et krav at den aktuelle medisinske avvikstilstanden på en eller annen måte har virket inn på lovbruddet av det aktuelle straffebudet. Innenfor det blandede prinsipp har man videre to retninger der det andre vilkåret baseres enten på et kausalitetskriterium eller på et psykologisk kriterium. Kausalitetskriterium innebærer at det foreligger årsakssammenheng mellom den medisinske avvikstilstanden og den straffbare gjerningen, mens ved det psykologiske prinsipp stilles det spørsmål om gjerningspersonen hadde evne til å ta innover seg rettsstridigheten av den utførte gjerning.

Proposisjonen viser som nevnt også til det psykologiske prinsipp som egen kategori, der «det avgjørende er personens evne til innsikt og fri viljesbestemmelse».²⁵ Tilregnelighetsutvalget uttalte imidlertid at man i realiteten står overfor to prinsipper, nemlig det medisinske og det blandede, ettersom «man vanskelig kan tenke seg psykologisk evneangivelse som er løsrevet fra en medisinsk avvikstilstand».²⁶

22. juli-saken og den etterfølgende lovendringen

Terroraksjonen den 22. juli 2011, som bestod av et bombeangrep på regjeringskvartalet i Oslo etterfulgt av et massedrap på Utøya, regnes i dag for å være den dødeligste i Norges fredstid.²⁷ Gjerningspersonens ugjerninger førte til tap av 77 liv, herunder til 33 barn og ungdom mellom 14 og 18 år. Over 200 personer ble dessuten skadelidende med ulik alvorlighetsgrad og mange fikk psykiske ettervirkninger, naturlig nok fornærmedes nærstående, men også hos de som opplevde terroraksjonen på nært hold samt øvrige deler av befolkningen.De omfattende materielle skadene som bombeangrepet medførte ble anslått til 600 millioner kroner, mens arbeidet med byggingen av nytt regjeringskvartal ble i 2021 beregnet til over 20 milliarder kroner.²⁸

En enstemmig tingrett dømte gjerningspersonen til 21 års forvaring med en minstetid på ti år. En slik strafferettslig reaksjon innebærer at den dømte kan frihetsberøves på ubestemt tid, bl.a. av hensyn til å verne samfunnet mot særlig farlige lovovertredere.²⁹

Grunnet kritikken mot det offentliges utilfredsstillende håndtering av terrorangrepene, ble det kort tid etter den tragediefylte dagen oppnevnt 22. juli-kommisjonen som fikk i oppgave å «foreta en uavhengig og bred gjennomgang og evaluering av angrepene på regjeringskvartalet og Utøya».³⁰ Kommisjonen avdekket flere alvorlige svik. Det ble bl.a. pekt på at bombeangrepet kunne ha blitt avverget, samt at flere liv kunne ha vært reddet hvis politiaksjonen på Utøya ble iverksatt tidligere og raskere.

Omtrent én uke etter terrorangrepene oppnevnte Oslo tingrett rettspsykiatriske sakkyndige Torgeir Husby og Synne Sørheim.³¹ Disse konkluderte i den rettspsykiatriske erklæringen av 29. november 2011 med at gjerningspersonen, både på gjerningstidspunktet og på tidspunktet for den psykiatriske observasjonen, var utilregnelig grunnet paranoid schizofreni.³² Dette medførte i utgangspunktet at gjerningspersonen var psykotisk etter dagjeldende straffeloven § 44, noe som fratok ham skyldevnen og dermed også straffansvaret.

Husby og Sørheim sine konklusjoner på tiltaltes tilregnelighet vakte omfattende debatt i offentligheten.³³ Kritikken mot erklæringen var rettet både fra det rettspsykiatriske fagmiljøet, men også for store deler av befolkningen var det vanskelig å akseptere at tiltalte ville slippe fengselsstraff.³⁴ Den 13. januar 2011 bestemte Oslo tingrett på selvstendig grunnlag å oppnevne ytterligere to rettspsykiatriske sakkyndige, Agnar Aspaas og Terje Tørrisen, grunnet sakens «spesielle og særdeles alvorlige karakter».³⁵

Som det fremgår av tingrettsdommen, kom Aspaas og Tørrisen til stikk motsatt resultat. De nye sakkyndige konkluderte med at tiltalte ikke var psykotisk, men ledd av «dissosial og narsissistisk personlighetsforstyrrelse».³⁶ I den detaljerte og omstendelige tilregnelighetsdrøftelsen valgte retten å bygge vurderingen på erklæringen til Aspaas og Tørrisen, og konkluderte etter en helhetsvurdering at tiltalte ikke var psykotisk, og dermed tilregnelig, i gjerningsøyeblikket.³⁷

Diskusjonene om Norges utilregnelighetsinstitutt, særlig utilregnelighet som følge av mentale lidelser, fortsatte etter at dommen falt. Justis- og beredskapsdepartementet oppnevnte ved kongelig resolusjon 25. januar 2013 det såkalte Tilregnelighetsutvalget som skulle vurdere straffelovens «utilregnelighetsregler, psykiatrisk sakkyndighet og særreaksjonene».³⁸

Tilregnelighetsutvalget avga sin utredning den 23. oktober 2014 hvoretter den ble sendt på høring som resulterte i proposisjonen fra Justis- og beredskapsdepartementet 16. juni 2017.³⁹ Forslaget til Tilregnelighetsutvalget om å innføre et «modifisert medisinsk prinsipp» møtte motstand hos departementet. Departementet valgte i stedet å innføre et todelt vilkår ved utilregnelighet som det betegnet for «modifisert blandet prinsipp», med innføring av betydelig innslag av dommerskjønn. En slik tilnærming til reguleringen av de utilregnelige møtte betydelig kritikk, og justiskomitéens flertall tilrådet å sende proposisjonen tilbake til Justis- og beredskapsdepartementet.⁴⁰ Dette ble imidlertid ikke noe av ettersom justiskomitéens mindretall bestod av regjeringspartiene som hadde flertall i Stortinget stemte for forslaget i proposisjonen.⁴¹

Straffeloven § 20 slik den lyder i dag ble vedtatt 21. juni 2019 og trådte i kraft 1. oktober 2020. En av de største endringene det hersket mest uenigheter om og som det var forbundet store utfordringer til var knyttet seg til bestemmelsens andre ledd bokstav a sammenholdt med tredje ledd. Det må samtidig bemerkes at det var knyttet kraftige innvendinger til bestemmelsens bokstav c.⁴² Den veiledende IQ-grensen for å bli endret fra 55 til å ligge nå mellom 50 og 69, noe som innebærer at vesentlig flere etter lovendringen vil bli ansett utilregnelige.⁴³

Et betimelig spørsmål videre er hvilke konsekvenser lovendringen har hatt på praktiseringen av spørsmålet om utilregnelighet. Da jeg skrev masteroppgaven min om dette temaet, var svaret mitt at lovendringen ikke har hatt nevnverdig innvirkning. Jeg kommer tilbake til dette i min neste artikkel.

Mikhail Albertovich Stepanskiy

Longyearbyen, 5. februar 2024

Kilder